Madrid Onafhankelijke

Nude World Nude

Madrid Onafhankelijke Friedrich Engels: Om historisk materialisme (1850)

Madrid Onafhankelijke

For hva er agnostisime annet enn en "skamfull" materialisme? Agnostikernes naturoppfatning er i bunn og grunn materialistisk. Hele naturens verden blir behersket av lover og utelukker enhver innvirkning utenfra. Men - føyer agnostikeren forsiktig til - vi er ikke i stand til å bevise eksistensen eller ikke-eksistensen av noe høyeste vesen utenfor den verden vi kjenner. Dette forbehold kunne ha sin betydning på den tiden, da Laplace på Napoleons spørsmål om hvorfor skaperen ikke en gang ble nevnt i den store astronomens verk Mecanique celeste, ga det stolte svaret: "Je n'avais pas besoin de cette hypothese" (Jeg behøvde ikke denne hypotesen). Men i dag er det i vårt tankebilde av verdensaltet i dets utvikling absolutt ingen plass hverken for en skaper eller en hersker. Hvis man imiddlertid ville anta at det fantes et høyeste vesen utenfor hele den eksisterende verden, så ville det i seg selv være en motsigelse og dessuten, så vidt jeg kan skjønne, en uprovosert fornærmelse av religiøse folks følelser.

Likeledes innrømmer vår agnostiker at all vår viten beror på de meddelelser vi mottar gjennom våre sanser. Men - tilføyer han - hvorledes kan vi vite om våre sanser gir oss riktige bilder av de ting vi iakttar gjennom dem? Og videre forteller han oss: når han snakker om ting eller deres egenskaper, så mener han i virkeligheten ikke selve disse tingene eller deres egenskaper, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykk de har gjort på hans sanser. Dette er riktignok en måte å oppfatte tingene på som en vanskelig kan motbevise bare ved hjelp av argumentasjon. Men før menneskene argumenterte, handlet de. "I begynnelsen var handlingen." Og menneskenes virksomhet hadde allerede løst problemet lenge før den menneskelige snusfornuft hadde oppfunnet det. "The proof of the pudding is in the eating" (En prøver puddingen idet en spiser den). I og med at vi anvender disse ting til eget bruk i samsvar med de egenskaper vi konstaterer ved dem, så underkaster vi våre sanseiakttagelser en ufeilbarlig prøve for å undersøke om disse iakttagelser er riktige eller feilaktige. H vis de ikke hadde vært riktige, kan heller ikke vår bedømmelse om hvordan en slik ting kan brukes være riktig. Og vårt forsøk på å bruke tingen må slå feil. Hvis vi derimot oppnår vår hensikt, hvis vi finner at tingen svarer til vår forestilling om den, at det går an å bruke den på den måten vi gjorde, så er det et positivt bevis for at våre iakttagelser om tingen og dens egenskaper innen disse grenser er i samsvar med virkeligheten utenfor oss. Viser det seg derimot at vi har gjort et feilgrep, vil det som regel ikke vare lenge før vi finner årsaken: Vi finner at den iakttagelsen som lå til grunn for vårt forsøk, enten i seg selv var ufullstendig og overfladisk eller at den var sammennfiltret med resultatene av andre iakttagelser på en måte som ikke passet til den foreliggende situasjon. Så lenge vi utvikler og bruker våre sanser på den rette måten og holder vår handlemåte innen de grenser som blir trukket ved riktig gjorte og anvendte iakttagelser, så lenge vil vi finne at resultatene av våre handlinger beviser at våre iakttagelser er i samsvar med de iakttatte tings virkelige natur. Ikke i et eneste tilfelle er vi - så vidt bekjent til den dag i dag - blitt tvunget til å trekke den slutningen at våre vitenskapelig konntrollerte sanseinntrykk i vår hjerne framkaller forestillinger om den ytre verden, som etter sin natur avviker fra virkeligheten, eller at det eksisterer en medfødt uoverensstemmelse mellom den ytre verden og våre sanseinntrykk av den.

Men så kommer den ny-kantianske agnostikeren og sier: Ja, vi kan muligens iaktta egenskapene ved en ting riktig. Men vi kan ikke oppfatte selve tingen ved hjelp av noen som helst sanseinnntrykk eller en tankeprosess. "Das Ding an sich" (tingen i seg selv) befinner seg utenfor grensen for vår kunnskap. På dette svarte Hegel allerede for lenge siden: Når dere kjenner alle egenskaper en ting har, så kjenner dere også selve tingen. Det står da ikke noe annet igjen enn den kjensgjerningen at vedkommende ting eksisterer utenfor oss, og så snart deres sanser har meddelt dere denne kjenssgjerningen, har der oppfattet den siste rest av denne ting, Kants berømte "Ding an sich" (tingen i seg selv), som det skulle være umulig å lære å kjenne. I dag kan vi føye til denne uttalelsen at vårt kjennskap til naturens foreteelser på Kants tid var så pass bruddstykkevis, at en bak alle ting kunne formode en særskilt hemmelighetsfull ting i seg selv. Men siden den tid er disse ubegripelige tingene, én etter én, ved vitenskapens kjempeframsteg blitt dradd fram, analysert og til og med reprodusert. Og når vi kan lage en ting, kan vi sikkert ikke påstå at vi ikke er i stand til å oppfatte den. For kjemien i første halvpart av vårt århundre var de organiske substanser slike mystiske ting. Nå lærer vi å bygge dem opp, den ene etter den andre, av de kjemiske grunnelementer og uten å ta organiske prosesser til hjelp. Den moderne kjemien erklærer: Så snart den kjemiske sammensetningen av et hvilket som helst legeme er kjent, så kan dette legeme bygges opp av grunnelementene. I dag kjenner vi langt fra sammensetningen av de høyeste organiske substanser, nemlig de såkalte eggehvitelegemer. Men det er absolutt ingen grunn til å anta at vi ikke - om enn først om århundrer - kan skaffe oss denne kunnskap og da kan framstille kunstig eggeehvite. Når vi er kommet så langt, kan vi samtidig produsere organisk liv; for liv, fra de laveste til de høyeste former, er ingen ting annet enn eggehvitelegemenes normale eksistensform.

Men når vår agnostiker først har gjort disse formelle forbehold, så taler og handler han helt og holdent som den hårdkokte materialisten han i grunnen er. Han sier muligens: Så vidt vi vet, kan materie og bevegelse eller - som vi sier i dag - energi, hverken skapes eller ødelegges, men vi har ingen bevis for at begge deler ikke er blitt skapt på et ukjent tidspunkt. Men hvis dere forsøker ved passsende høve å bruke denne innrømmelse mot ham selv, vil han straks avvise dere og be dere tie. Selv om han rent abstrakt innrømmer spiritualismens mulighet, så vil han ikke ha noe med den å gjøre i virkeligheten. Han vil si: Så vidt vi vet og kan vite, fins det ingen skaper av eller hersker over verdensaltet. Så langt det beror på oss, kan materie og energi hverken skapes eller ødelegges. For oss er tenking en form for energi, en funksjon av hjernen. Alt det vi vet, går ut på at den materielle verden blir styrt etter ufravikelige lover osv. osv. Så lenge han altså er vitenskapsmann, såfremt han vet noe, er han materialist. Kommer han utenfor sin vitenskap, på områder hvor han ikke er hjemme, oversetter han sin uvitenhet til gresk og kaller den agnostisisme.

Én ting syns iallfall å være sikker: selv om jeg var agnostiker, ville jeg ikke kunne betegne den historieoppfatningen som er skissert i dette skrift, som "historisk agnostisisme". Religiøse folk ville le av meg, og agnostikerne ville opprørt spørre meg om jeg gjorde narr av dem. Og jeg håper altså at heller ikke den britiske "respektabiliteten", som vi ville kalle for "besteborgerlighet", vil bli altfor forferdet, når jeg på engelsk - akkurat som på mange andre språk - bruker uttrykket "historisk materialisme" for å betegne den oppfatningen av verdenshistoriens forløp som ser den ytterste årsaken og den avgjørende drivkraften i alle viktige historiske hendelser, i samfunnets økonomiske utvikling, i forandringene av produksjons- og byttemåten, i den derav følgende spaltningen av samfunnet i forskjellige klasser og i disse klassers kamp mot hverandre.